Soknepresten som gikk til Danmark

 

 

Skrevet av Roger Skotnes

 

Jens Eriksen Grøn var prest i Vardø fra 1756 til 1762.  Mange undret seg over at en dansk prest ville slå seg ned med sin kone på det som ble betegnet som utkanten av jordens klode.  Folk flest mente nok at han var falt i unåde i Danmark og sendt nordover i det som den gang var kongeriket Danmark-Norge.

Alt tyder på at dette var riktig, for Grøn søkte seg tilbake til Danmark, og etter 6 års tjeneste i Vardø kirke nr. 2 fikk han endelig brev om ny stilling. Her kan nevnes at kirke nr. 2 ble revet i 1870, og av materialene ble det ført opp et bolighus i Bødtkergata. Huset står der fortsatt og har helt opp til våre dager gått under navnet «Gammelkirka»

Men istedet for å komme til et «federe kald» i Danmark, fikk han stilling som sokneprest i Kjelvik, det nordligste og et av de mest isolerte kirkested i Norge.

Kjelvk ble forøvrig omdøpt til Nordkap kommune 1950.

 

Her ble han så værende som sokneprest helt fram til 1769.  Da er vi kommet frem til året som astronomer og vitenskapsmenn over store deler av jorda hadde sett frem til i mange år Planeten Venus skulle bevege seg foran solskiven, og av den grunn ble kalt for Venuspassasjen. Ved å måle denne passasjen fra flere steder på jorda kunne man regne ut den nøyaktige avstand mellom sola og jorda. Svært mange observasjonssteder ble gjort klar, og kong Christian 7 ville også være med på dette. Han inviterte den østerisk-ungarsk astronom Maximilian Hell til å lede en ekspedisjon og foreta sine observasjoner i Vardø.  Hvorfor ble så Vardø valgt som sted. Jo, fordi beregninger viste at passasjen ville finne sted på et tidspunkt når størstedelen av Europa lå i mørke mens midnattssola skinte døgnet rundt så langt mot nord. Og tillegg disponerte kongen Vardøhus festning som var tatt i bruk for bare 25 år siden.

 

Etter uendelig mye korrespondanse og avveininger sa Hell ja til å lede ekspedisjonen, og sommeren 1768 gikk de ombord i jakten Urania i Trondheim på tur mordover. Som sin nestkommanderende hadde Hell valgt astronom og prest Sainovics. Han er siden blitt kjent som den første som oppdaget likheten i det samiske og ungarske språket.

 

Turen nordover ble slitsom på mange måter, og ved Nordkapp tvang uværet dem til å søke havn for ikke å forlise. Havna de blåste inn i var Kjelvik hvor Grøn var prest, og her ble de godt mottatt. Grøn og Hell hadde mange felles interesser og kom meget godt ut av det med hverandre. Da ekspedisjonen fortsatte mot Vardø, lovte Hell å komme innom Kjelvik når de var ferdig med observasjonen av Venuspassasjen. Han holdt ord. Etter et meget vellykket opphold i Vardø kom ekspedisjonen tilbake til Kjelvik og ble der i 2 uker.

Ved avreisen sydover dristet Grøn seg til å spørre Hell om ha kunne gå i forbønn for han hos kongen for å få et kall i Danmark, noe Hell lovte å gjøre.

 

Sommeren og høsten gikk, og Grøn fikk ikke noe brev fra København, og han begyndte å tro at Hell hadde glemt sitt løfte.  Men i oktober kom det melding om at pastor Grøn var utnevnt til sokneprest i Rudkøbing. Det skal vel ikke så mye fantasi for å forestille seg den glede Grøn, kona og de fire døtrene følte ved meldingen. Men det var en store hake ved dette. Siste båt var gått for vinteren, og det så ut til at de måtte tilbringe en ny lang og kald og mørk vinter langt nord i Norge. Familien hadde skaffet seg et kjøreøy i Kjelvik. En kane som kunne trekkes av hest eller rein. Etter rådslagning bestemte Grøn seg for at de skulle laste kanen med mat og klær og det som det kunne bli bruk for på turen, og så skulle de gå til Danmark. Det foreligger dessverre ingen beskrivelse av turen sydover på ca. 2500 km, men den må helt sikkert ha gått gjennom Sverige.  

I alle fall, julaften 1769 sto Grøn på talestolen i kirka i Rudkøbing og ønsket sin nye menighet god jul.

 

 

På grunn av den usedvanlige reise ble det hegnet om den gamle kane, og den gikk i arv i familien. Senere var det rikmannsfamilier som eide den og i vår tid ble den gitt som gave til Langeland Museum (nå Øhavsmuseet) hvor den fremdeles står.

 

 

 

5. og 6. juni i år er det tid for en ny Venuspasasje. Vardøhus festning og festningens venner vil markere denne unike begivemheten, og vi er mange som gleder oss stort over det vi vil få være med på.

 

Skrevet av Roger Skotnes

 

 

 

Opplev Venuspassasjen 2012 på historisk grunn i Vardø

 

 

 

 

 

 

 

 

www.vardo2012.com                  E-mail vardo2012@gmail.com                       ©Kee 2012